Hei

I denne bloggen skal jeg skrive om mitt liv de to siste årene, hva som har hendt og hvordan alt startet. Det er et ganske rart tema å snakke om siden jeg ennå ikke er kommet noe positiv vei, rett og slett bare negativ nesten. Men det har gått en stund og jeg har lært en del, så hvis det er noe du lurer på om spiseforstyrrelse så kommer jeg til å svare på best mulig vis.

Alt startet egentlig rett før sommeren 2015, sirka rundt 17. Mai da jeg plutselig fikk en følelse av at ingenting var verdt noe. Dette er jo tanker alle kan ha innimellom, og som jeg hadde hatt før, men denne gangen slapp aldri tanken helt taket. Jeg så på ungdommer rundt meg som gikk der i store gjenger; snakket, lo rett og slett koste seg fullt ut.

Det er egentlig alt jeg husker, det skjedde ikke stort mer før sommeren, bare at sunn og usunn mat ble en stor del av meg. Jeg hadde ingen aning på hva ting innehold av fett, protein, karbohydrat og i det hele tatt kalorier, men jeg viste noe lunne hva som var sunt og hva som var usunt.

Det jeg gjorde da var å ikke spise ting med sukker, og spise mest av det alle nettsider sa kroppen trengte.

Sommeren kom og trening ble en stor del av meg, det hadde det egentlig vært helt siden høsten 2014, da styrke trening ble noe jeg likte. Men nå var det ikke styrke trening jeg ville drive med nå ville jeg jogge, bli slank og få nette muskler ikke store som hard styrke trening gir. Jeg hadde vært slank og logge i underkurven helt siden jeg var født, og alltid brydd meg om vekt, men aldri om mat. Jeg husker jeg spiste 2 skillingsboller nesten hver dag + is iallfall om sommeren uten i det hele tatt tenke over det et sekund. Men nå kan jeg ikke huske sist jeg kjøpte det i det hele tatt.

Jeg har alltid vippet på vekten så tvangstanker har alltid vært en del av meg, noe som er typisk spiseforstyrrelse. Men da i en minimal grad i forhold til da sykdommen grep inn.

Sommeren gikk, høsten kom jeg spiste ?normalt? vil jeg si, med hermetegn mener jeg i overkant mye for noen kanskje, men sånn hadde jeg alltid vært. Jeg ante ennå ikke hva kalorier var, hadde ikke tanken på at det sto på pakkingen av all mat. Men det kom etterhvert.. nå vet jeg hva alt i fra hva druer inneholder til hva sjokolade inneholder. Både i kcal, fett, protein, karbohydrat, og sukkerinnhold.

Om høsten hadde jeg satt opp  et styretreningsprogram jeg gjorde og når jeg skulle jogge. Men det var ikke noe annet enn det. Det var januar 2016 skuddet gikk og alt kom i gang for fullt. Rett etter jul fikk jeg influensa, som innebar lite mat og drikke som førte til en nedgang på 2-2,5 kg på en uke dette var fordi kroppen min var så vandt til mye mat at vekten sank såpass fort. Jeg smilte stort når jeg så dette, og ville videre ned iallfall til 40 kg. Etter influensaen var over startet jeg et treningsprogram jeg måtte følge fullt ut, det innebar arm, mage, rygg, bein, høy puls og jogging hver dag.

Tiden gikk tvang kom inn, det var tvang både i trening og hvordan ting skulle ligge. Hver kveld tok det meg 1-1,5 time før jeg kom meg i sengen, alt skulle fikses og sjekkes. Til og med mamma sin mobil og fjernkontrollen skulle ligge en bestemt plass på en bestemt måte hver kveld. Det høres kanskje helt rart ut for deg, men du får faktisk stemmer i hodet du ikke kan styre selv, men som styrer deg 100% og hvis du ikke gjør som de sier blir en stressa, urolig og irritert.

Jogging i 30-35 minutt ble til alt fra en til to timer, det lengest jeg hadde var 2:40, det skulle aldri være mindre enn 1 mil for dagen, og minimum 15 000 skritt for dagen.

Nå var kalorier gått fra noe jeg ikke ante om, til alt jeg brydde meg om nesten. Aldri mer enn 600 for dagen, desto mindre desto bedre. Dette fortsatte i to måneder, jeg hadde ikke styring selv og så ikke på kroppen at jeg ble tynnere, jeg ble helt blind på det. Alt jeg så var tallet på vekten som nå viste 6.5 kg mindre en januar, jeg hadde altså gått ned 8,5 kg.

(ikke mitt bilde)

22. Mars 2016 dro meg og mamma til Puerto Rico i Gran Canaria. Det var så vidt jeg fikk reise av legen, men jeg løy om vekten og fikk lov. Det var en av de beste ukene i mitt liv, hadde mange tvangstanker og treningen fortsatte, men en mye bedre vei enn hjemme. Jeg spiste så lenge jeg hadde fått trent, da gikk liksom alt fint. Når vi kom hjem viste vekten det samme, og jeg ble letta. Ingenting var/er tynt nok for meg..

Men da startet tiden hos psykolog og tvangsinnleggelse på en institusjon på sykehuset som jeg skal skrive mer om i tiden som kommer.

 

Dette ble en ganske lang og litt rotete tekst, men nå har dere iallfall et innblikk i hvordan alt startet.

Er det noe dere lurer på, vil vite mer om, eller som var utydelig er det bare å spørre! Jeg er åpen for masse spørsmål.

Klem

4 kommentarer

25.02.2017 kl.23:28

Så fin blogg du har. :) Kjenner meg så veldig igjen, når du skriver at du før kunne spise to skillingsboller og is hver dag, men nå kan du ikke engang huske sist gang. Jeg husker at jeg pleide å stappe i meg masse søppelmat uten å tenke på det, men nå er det umulig. Kommer til å følge med videre på bloggen din. Lykke til, og stå på:)

Silje Staxrud

26.02.2017 kl.17:24

Tøft at du tørr dette!

26.02.2017 kl.19:33

vil du bli frisk eller er du redd for å gå opp i vekt?

Spiseforstyrrelse

26.02.2017 kl.22:51

Anonym: Akkurat nå har jeg så og si ingen sykdoms innsikt, og ser ganske negativt på livet. Så jeg er ganske redd for vektoppgang.

Skriv en ny kommentar

Spiseforstyrrelse

Spiseforstyrrelse

16, Bergen

Denne bloggen kommer til å beså av mitt liv de siste to årene. Fra ordet sykdom var fjær til det ble veldig nær, nærer enn jeg noen gang kunne forestille meg og ennå ikke kan. Jeg har en form for spiseforstyrrelse kjent som anoreksi, det er hverfall det alle sier selvom jeg ikke ser det selv.

Kategorier

Arkiv

hits