Livet som tvangsinnlagt

Først og fremst vil jeg gjenta at jeg liker godt hvis dere stiller spørsmål slik at jeg kan skrive mer om de tingene dere lurer på. Innleggene mine er litt rotete nå i starten siden det så utrolig mye å fortelle, og ganske vanskelig å få frem på best mulig måte. 

 

Rett etter Gran Canaria turen føltes livet forferdelig, alt med å komme hjem var dumt. Jeg kjente at all tvangen kom mer og mer, det første jeg gjorde var å gå rett inn på badet for å se om vekten hadde gått opp, noe den ikke hadde som var en stor lettelse. Mandagen etter ferien 4. April dro meg og mamma til BUP for første gang, BUP står for psykisk helsevern for barn og unge. Jeg skjønte ikke meningen med å dra til BUP jeg følte meg 100% frisk, og det å begynne hos psykolog syntes jeg var skikkelig teit.  

Når vi var der snakket vi med en lege og en psykolog i sirka 50 minutt hvor vi snakket om tvangshandlinger og hvor mye jeg spiste før jeg skulle undersøkes. På undersøkelsen tok vi blodtrykk, puls, vekt og høyde(167). Pulsen og blodtrykket var utrolig lavt, det samme var vekten så legen sa at all form for trening var uaktuelt, siden sjansen for hjertestans var så stor. På slutten av møtet fant vi ut at vi skulle prøve poliklinisk behandling, som betyr at vi drar til psykolog en gang i uken og at mamma og pappa sørger for at jeg spiste alt jeg fikk beskjed om og ikke trente. I tillegg til dette ble jeg sykemeldt fra skolen.

Behandlingen hjemme gikk ikke som den skulle, jeg fortsatte treningen og spise nesten like lite som før. Dette førte til at mamma ringte BUP, og vi ble sendt inn til hastemøte 6. April. Denne gangen var pappa også med, det første legen sa var at vi skulle til sykehuset for en innleggelse siden helsen min var så dårlig at kroppen kunne svikte når som helst. Verken jeg, mamma eller pappa ante noe om innleggelsen på sykehuset.

Fra møtet dro vi direkte hjem og pakket en bag med nødvendige ting som toalettsaker, klær og mobil. Deretter dro vi til sykehuset i Bergen hvor vi møtte en vernepleier og overlege, der var det rett på ny legeundersøkelse vekt, puls, høyde og blodtrykk, denne gangen var vekten enda lavere, vekten viste 34,5-34,8 kg. Jeg hadde aldri vært så lykkelig innvendig før, jeg følte alt jeg hadde strevd for var blitt til noe positivt. Etter undersøkelsen snakket vi lenge i et rom. De sa at jeg skulle legges inn på tvang siden jeg ikke hadde sykdomsinnsikt selv, og da hadde jeg ikke noe annet valg enn å bli med dem inn på avdelingen hvor jeg skulle få henvist et rom. Hvis jeg hadde nektet på dette hadde de blandet politiet inn og rett og slett ?dradd? meg inn i avdelingen, så jeg turte ikke nekte..

I avdelingen var det en lang smal gang med lukkede pasient dører på ene siden, kjøkken og stue på andre siden. Jeg ble henvist rommet i enden av gangen hvor det var et bord, et skap og en seng med to vindu som ikke kunne åpnes med mindre de som jobbet der låste dem opp. Det jeg var mest redd for var hva jeg skulle gjøre med treningen, hvordan skulle jeg få aktivisert meg her inne?, under oppsyn av vernepleiere og sykepleiere hele dagen.

Den første natten sov jeg så vidt, jeg ante ennå ingenting om oppholdet. Jeg følte meg så utrolig liten og overvåket.. det eneste jeg ville var å komme meg ut. Det ensete jeg viste var at neste dag skulle jeg ta blodprøve, få primærkontakter (de som er mest med deg og snakker med deg om du har det vanskelig) også skulle jeg få henvist en kostplan jeg måtte følge for å unngå sonding, noe jeg gruet meg til.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Spiseforstyrrelse

Spiseforstyrrelse

16, Bergen

Denne bloggen kommer til å beså av mitt liv de siste to årene. Fra ordet sykdom var fjær til det ble veldig nær, nærer enn jeg noen gang kunne forestille meg og ennå ikke kan. Jeg har en form for spiseforstyrrelse kjent som anoreksi, det er hverfall det alle sier selvom jeg ikke ser det selv.

Kategorier

Arkiv

hits